Hvorfor rødvin er nødvendig til jul

Nok er nok

Sitter du her og leser nå igjen???
Visste du at det snart ikke er noe mer å gjøre på nett? Du har nå gjort ALT!

Om å utnytte terrorfrykten...

Hvis du er på et fly, og hele tiden blir forstyrret av personen ved siden av deg
Her er fremgangsmåten for å få slutt på dette.


1. Finn frem vesken som inneholder din bærbare PC.
2. Sett den på brettet foran deg.
3. Start maskinen.
4. Sørg for at personen ved siden av deg ser skjermbildet.
5. Lukk øynene, og pust dypt 10 ganger.
6. Klikk så denne linken HER


Be aware that some folks just might overact to this solution.

Julebordsrutine

I disse julebordstider er det kanskje greit med et lite kart for å planlegge kveldens aktiviteter...
Klikk på bildet for å se større versjon.

I kaffepausen...

Sagt av kollega som nærmer seg pensjonsalderen og alltid har jobbet hardt og vært pliktoppfyllende:

"Dere må passe på, hvis jeg ikke lenger sitter her på kveldstid eller i helgene. Da kan det hende jeg har fått meg en hobby..."

Fattigdom i Norge?

Fattigdom i Norge er ofte ikke synlig, ihvertfall ikke på samme måte som mange andre steder i verden. Men den er der. Fattigdom i Norge er sosialt ekskluderende og skambelagt. Jeg velger i alle fall å kalle det for fattigdom.


Dette er selvopplevd:

Fattigdom, det er når du ikke vet om du har nok penger til mat resten av måneden, og du ikke kan kjøpe det som er sunt for barna dine fordi det er for dyrt. Du later bare som om du liker alt det billigste, og smiler.

Fattigdom, det er når du lar være å spise for at maten skal strekke lenger, og barna ikke skal merke at det snart er slutt på pengene. Du smiler til dem likevel, og sier bare at du ikke er sulten akkurat nå.

Fattigdom, det er når du må parkere bilen(som du trenger for å beholde den halve stillingen) når du går bensintom, og må gå resten av veien hjem fra jobben, fordi du ikke får penger før neste dag. Du trenger nemlig de siste tretti kronene til å lage middag til ungene den dagen. Når du da møter en bekjent på veien, sier du bare at du er ute og trimmer. Og smiler til ham samtidig.

Fattigdom, det er når du ikke har råd til å gå til legen, fordi du ikke vet om du klarer å betale egenandelen. Og fordi du vet at legen kommer til å si at du må ta medisiner. Medisin er dyrt. Så du bare lever med plagene dine. Og smiler.

Fattigdom, det er når du ser skuffelsen i øynene på barna dine når du må nekte dem å være med på helt vanlige ting som fotball eller andre aktiviteter fordi du ikke har råd. Og du ser at de forstår hvorfor, men de klager ikke over det. Og smiler til deg.

Fattigdom, det er når du ikke vet om du skal la barnet ditt gå i den bursdagen fordi du ikke har råd til å kjøpe en gave. Eller når barnet ditt sier at hun ikke har lyst å gå i bursdag for at du skal slippe å bekymre deg om å kjøpe gave. Men du ser i øynene hennes hvor gjerne hun skulle ha vært der. Hun smiler likevel.

Fattigdom, det er når barna dine ikke er "med" i venneflokken. Det er nemlig ikke kult å bruke klær fra bruktbutikk. Og barn er nådeløse. De smiler ikke til ditt barn til trøst, det er det du som må gjøre.

Fattigdom, det er når du ikke kan være med kollegene dine ut for å spise, fordi du ikke har penger til det. Men du sier bare at du har en annen avtale den kvelden som du ikke kan forskyve. Og smiler igjen...

Fattigdom, det er når alt dette går over lang tid og gjør at du føler deg mindre og mindre verdt som menneske. Og du ikke vet om du klare å smile mer.

Jeg har , heldigvis, greid å komme meg ut av denne situasjonen, ved å jobbe hardt for det. Følelsen av mindreverd tar det derimot veldig lang tid å komme over.
Men smilet er der hele tiden likevel...

Presisering er viktig...

Som tidligere fortalt pleier samboeren min og mellomste dattera (15) å småsloss litt i all fordragelighet.
Idag, da vi var ferdige med å spise middag og gikk fra bordet, begynte de igjen. Mor i huset (meg selv) blir av og til litt lei av dette, og prøvde derfor å snakke dem litt til rette idet hun gikk inn på kjøkkenet:

Mor: Hei dere to gærninger! Ikke slå! Ikke spark! Ikke klyp! (snur seg og går inn på kjøkkenet med tallerkenen)
Samboer og 15-åring: OK, da... (liten pause)
Samboer: AAUU!!!
Mor: (kommer inn fra kjøkkenet igjen) Hva NÅ da? (oppgitt)
15-åring: ("uskyldig") Du sa ikke noe om tramping...

Blog Action Day 15.oktober

Den 15. oktober går årets Blog Action Day av stabelen. Dette er et "samarbeid" for bloggere verden over, der alle den 15. oktober skal skrive om et felles tema.

I år er temaet fattigdom (poverty).


Jeg oppfordrer deg til å være med på dette. Du behøver ikke skrive langt og "politisk korrekt" (du kan jo selvfølgelig gjøre det også...) men gjerne slik du opplever fattigdom, enten ved egen erfaring, eller ved å se det fra andres perspektiv.

Sitat fra BlogAction Days egen side:

Global issues like poverty are extremely complex. There is no simple, clear answer. By asking thousands of different people to give their viewpoints and opinions, Blog Action Day creates an extraordinary lens through which to view these issues. Each blogger brings their own perspective and ideas. Each blogger posts relating to their own blog topic. And each blogger engages their audience differently.

Oppfordringen fant jeg hos PoPSiCLe, og bringer den herved videre til alle.

I kaffepausen...

Ved morgenmøtet (egentlig:morgenkaffen) idag:
Kollega:(som arrangerte et stort kurs igår): "Jeg fordrar ikke han der altså!"
Meg: (som er morgentrøtt og ikke har oppfattet hva hun snakker om) "Hva er det du snakker om?(gjesp)"
Kollega: "Jo, du skjønner..."
Cruella de Vil: (avbryter uten blygsel) "Hun snakker om den eneste hun må sleike oppetter ryggen for å få det som hun vil!"
Kollega:(nikker samtykkende) "Det er en som skulle ordne med lydanlegget på kurset. Jeg fordrar ikke å måtte 'sleike han oppetter ryggen' når jeg egentlig burde SLÅ!"

Litt senere (eller egentlig en god stund senere...) er det en som foreslår at vi kanskje burde gå og gjøre noe idag. Alle bare offer seg, men hun ene (som er høygravid) sier friskt: "JA, det gjør vi!" Cruella de Vil hysjer henne ned og sier "Vær stille, du, arbeidslysten din kan komme til å smitte over på oss andre!"

Den store salatbønnejakten

Mor i huset(dvs meg selv), har startet et nytt forsett med å bytte ut brødskivene til lunsjen på jobben med salat. For å variere litt, og for at det visstnok er sunt, hadde da den før nevnte mor kjøpt inn en boks med salatbønner. En sånn boks rekker til flere omganger med salat, så den var blitt satt i kjøleskapet med lokk på.
Det var igjen nok til en porsjon til, og mor kommer glad og fornøyd - (eller så glad og fornøyd som det går an for mor tidlig på morgenen), åpner kjøleskapsdøra og strekker fram hånden...
Men hvor er salatbønnene??? HVEM i huleste har knabbet dem? Stor leteaksjon, som innebærer kjappe og brutale forhør av alle tilgjengelige familiemedlemmer, dvs tenåringsdatter 1 og minstejenta. Begge blånekter, den eldste er under størst mistanke, for hun prøver alltid å være så sunn hele tiden. Minstejenta ser ut som et stort spørsmålstegn, og sier at hun ikke vet hva sånne salatbønner er. Så den eldste blir med på leteaksjonen (sikkert for å prøve å riste av seg mistanken), og til slutt finner vi dem. Bønnene er i matsøpla (miljøvennlig tyv?) og boksen i kurven der vi samler glass og metall. Tenåringsjente 1 bedyrer at det ikke er hun som har gjort det, og sier at hvis hun hadde tatt dem, da hadde hun spist dem, og ikke kastet dem. Hvilket mor ikke betviler.
Fordi mor er så glad og fornøyd om morgenen (!), og fordi en viktig ingrediens er borte fra dagens lunsj, blir mors samboer oppringt, med spørsmål om han muligens har kastet salatbønner som er helt fine. Han bruker nemlig av og til å raide kjøleskapet og kaste alt han finner mistenkelig. Samboeren aner den spisse morgentonen, og blånekter han også, pluss at han også påstår at han ikke vet hva salatbønner er. Så da så.
Tenåringsdatter 2, som har dratt tidligere på skolen, blir også forhørt etter alle kunstens (grusomme) regler da hun kommer hjem fra skolen. Hun er ikke under like stor mistanke som de andre, for hun viser ikke store tegn til hverken å være sunn eller å ville rydde i kjøleskapet. Hun blånekter også. Og vet heller ikke hva salatbønner er. Så til slutt må mor bare gi opp å finne ut hvem tyven er, og begynner å tro at det bor noen her i huset som ikke hun vet om. Som kaster salatbønner.

Inntil en gryende mistanke begynner å melde seg...

På bakgrunn av denne mistanken blir derfor samboeren, da han dukker opp i stua senere på kvelden etter å ha vært på et arrangement, forhørt etter mer forfinede metoder:

Mor (innsmigrende): "Du samboer"
Samboer (intetanende): "Ja, kjære"
Mor: "Du husker den boksen jeg spurte etter i dag tidlig."
Samboer: (blir på vakt, og ser ut som om han har kommet på noe) : "Eh...nja, hva var det dét var igjen?" (ror og ser skyldig ut)
Mor (smiler avvæpnende): "Du vet den boksen som det var salatbønner i"
Samboer (skjønner at bomben ikke kommer til å gå av): "Var det den boksen som sto i øverste hylle i kjøleskapet?"
Mor (skjønner at en tilståelse er nær, og smiler derfor enda mer avvæpnende): "Ja, den, ja"
Samboer (smiler fåret og skjønner at han er avslørt): "Jeg prøvde å gi det til katta i dag tidlig. Men hun ville ikke ha det..."

Det var da mor falt om på sofaen i vill latter. Det gjorde alle tre døtrene også...

(Til hans forsvar så pleier kattematen å stå omtrent der. Men jeg synes kanskje han burde ha fattet mistanke når han så innholdet, da)

Så for den som lurte på det: Katter liker ikke salatbønner!

Yrkesveiledning...

Scenen er kjøkkenet på søndag formiddag, og det er min eldste håpefulle (16, snart 17) og jeg som står og småprater. Jeg holder på med å rydde, og hun smører på mat til kjæresten som ikke er helt i form etter lørdagskvelden...
Mens hun står der og ordner i stand til ham, sier hun:
-"Du mamma, jeg synes det er så koselig å gjøre sånn at folk blir glad, jeg. Det kunne jeg tenke meg å jobbe med."
-"Ja da får du bli komiker da", sier jeg
-"Nei, jeg mener ikke sånn, jeg mener å gjøre ting for folk sånn at de har det bra og blir glade!"
Jeg blir selvfølgelig stolt og glad og tenker at, Gud, har jeg greid å lære henne noe riktig likevel, da. Derfor sier jeg oppmuntrende:
-" Ja, men det er da ikke for sent å gjøre noen med det," (hun går jo bare i 2.videregående)-"det trengs jo folk i omsorgsyrker i massevis!"
Hun drar litt på det, og svarer: "Jo, men jeg har ikke lyst å følge folk på do og å skifte bleier på dem og sånn"-"Nei, det kan jeg jo forstå", sier jeg. "-men det er vel ikke alle sånne jobber der folk har behov for så mye stell. Du får prøve å tenke ut en jobb der du slipper å gjøre sånt, da."
Da ble det stille en lang stund. Jeg kunne formelig høre hvordan hun tenkte. Så kommer det, etter en lang pause: "Du, mamma, jeg tror jeg må bli Julenissen, jeg..."

I kaffepausen...

Denne videoen ble sendt til alle på avdelingen...


...og i matpausen da denne ble kommentert, kommer det fra "Cruella de Vil": "Ja, det var akkurat noe jeg ville kommet til å gjort - helt i min ånd..."

-Det verste er at det tror jeg hun hadde gjort, ja. Selv om hun kjører rundt i bitteliten miniversjon av en bil. Jeg er bombesikker på at hun kunne overkjørt en trailer med den bare på pur f....

Jeg lurer litt på om jeg ikke ville gjort det selv også...er ikke så nøye med bilen, vet du, bare den er kjørbar etterpå...går fra A til B liksom...

Risikotillegg...

Det er mange meninger om den pågående kampanjen politiet har for høyere lønn. Men enkelte politifolk går litt lenger enn andre for å få risikotillegg...
Det spørs om ikke dette er å skyte seg selv i foten, ja...

I kaffepausen...

Jeg har tidligere fortalt om min kollega kalt "Cruella de Vil". Dette oppnavnet har hun fått fordi hun ofte har litt "brutale" meninger om forskjellig.

For eksempel har hun en egen mening om det som ungene lager på skolen av julepynt og forskjellig. I denne pynten inngår jo som kjent ofte dorullkjerner. "Nei, fysj og fy, jeg vil ikke ha andres griseri inn i mitt hjem!" sier hun. "Går du kanskje bort til naboen din og tilbyr ham gamle dorullhylser, kanskje?"

Vi andre argumenterer imot, og sier at litt må vi da tåle, og det er jo så søtt det som ungene har laget osv. osv. Men hun holder på sitt, det er ingen nåde der i gården. "Dere får gjøre som dere vil", sier hun -"men hos meg ryker det rett ut igjen!"

Dette med dorullkjerner har da følgelig kommet opp med jevne mellomrom i kaffepausen, for vi flirer jo litt av dette. Alle har visst en dorullkjernehistorie tror jeg. I alle fall beklaget en annen kollega seg over at hjemme hos henne er det bare hun som fjerner dorullkjernene fra badet når de er tomme, og at det virker som om at hennes (bedre) halvdel og de tre håpefulle ikke ser disse i det hele tatt. Hun fortalte at hun en gang bare for å teste dette, hadde latt være å ta dem vekk, og bare satt dem langs veggen, pent på rad, og ventet for å se om noen av de andre skulle komme på å ta dem vekk. Og ventet. Og ventet. Det ble fullere og fullere på badet av tomme hylser. Til slutt, etter eks antall uker og måneder, kommer mannen hennes inn i stua fra badet, og sier: "Du, alle disse dorullkjernene som står her - samler vi på dem eller noe...?"

Da ga hun opp og begynte å ta dem ut selv igjen...

Sikkert bevis...

Samboeren og mellomste dattera (15) har det med å småsloss litt (på vennskapelig vis). Tidligere idag var de igang igjen, og etterhvert endte det med at de diskuterte (lattermildt) hvem som hadde begynt:

15-åringen: "Du begynte!"
Samboeren min: "Nei du begynte!"
15-åringen: "Nei, du!"
Samboeren min: "Du!"
15-åringen: "Det var du, jeg kan bevise det!"
Samboeren min (tvilende): "Å?"
15-åringen: "Jo, for du ble født først!"

I kaffepausen...

En av damene på jobben er nettopp ferdig å bygge hus,og det koster jo sine kroner,det vet alle som har prøvd det. Alle kaster seg inn i samtalen og klager over den høye renta, det dyre billånet, matprisene, og hvorfor i h.... er bensinprisen så høy?! Sjefen bidrar også med sitt: " Ja i år har prisene gått skikkelig opp på dissa kjerringene!"

Jaja, han har jo fått seg ny dame i våres, der det fulgte med mine barn og dine barn, ny bil og nytt hus, ny svigermor og til og med ny bikkje. Så han vet vel hva det koster for ei kjerring han.

Vi andre som er usikker på prisen, kan jo ta testen for å se hvor mange geiter vi er verdt... selv ble jeg et dugandes koneemne, ja...

Tenk over det...

I fengsel: oppholder du deg mesteparten av tiden i en celle på 3x4m.
På jobb: oppholder du deg mesteparten av tiden i et rom på 3x2m.

I fengsel: får du 3 måltider om dagen.
På jobb: får du en pause til ett måltid, og det må du betale selv.

I fengsel: får du kortere straff om du oppfører deg bra.
På jobb: blir du belønnet med mer arbeid dersom du gjør en god jobb.

I fengsel: låser vaktene opp og igjen alle dørene.
På jobb: må du selv bære rundt på et kort for å låse opp alle dørene.

I fengsel: kan du se på TV og spille spill.
På jobb: får du fyken om du ser på TV og spiller spill.

I fengsel: har du ditt eget toalett.
På jobb: må du dele med en idiot som pisser på setet.

I fengsel: kan din familie komme på besøk.
På jobb: får du ikke engang prate med din familie.


I fengsel: er alle kostnader tatt hånd om av skattebetalerene, ingen jobb er nødvendig.
På jobb: må du selv betale for å komme til og fra jobben, for så å betale skatt til alle innsatte.

I fengsel: må du leve med sadistiske fangevoktere.
På jobb: kalles de sjefer.

Ha en fin dag på jobben...



(denne fikk jeg på mail en gang for lenge siden, vet ikke hvem som har fundert ut dette...)

Bitches!

Jeg fordrar ikke kvinnfolk som absolutt må være bitcher hele tida! De ødelegger for de av oss som ikke er sånn!

De bare forlanger og forlanger, og skal ikke gi noe igjen, nei. Det er akkurat som om de må "straffe" hele den mannlige delen av befolkningen for alt det gale de har gjort og muligens kunne komme til å gjøre. De vil styre alt, hvem han får lov å snakke med, hvilke klær han skal ha på, hvor mye husarbeid han skal gjøre, hvilke av hans venner som hun godtar, om katta får ligge i sofaen osv. osv. Og rakker ned på ham til venninnene sine, og gjerne til familien sin og svigermor også hvis hun kan få det til.

Og vet du hva som er verst med alt dette? Det er at hvis en mann gjør alt dette mot en dame, så blir han kalt en psykopat, og hun får medfølelse og kan anmelde ham for psykisk terror. Mens hun kan bare gjøre det uten at noen reagerer.

Grrrrr...

(off...nå er Laila sint..)

I kaffepausen...

Samtalen handler om den øverste ledelsen, og en av dem er i ferd med å gå av med pensjon. Han blir betegnet som nokså stiv, ja til og med sosial uintelligent. Min kollega, "Cruellea de Vil", har selvfølgelig også en mening om saken: " Han har ikke sosiale antenner i det hele tatt! De har blitt klippet av ved fødselen!"

Min siste gadget!

Jeg har kjøpt meg ny mobil, og med den fulgte en bluetooth-høyttaler...Det var noe for mor, ja...
Begge mine to tenåringsdøtre er nå grønne av misunnelse...
Det er ikke alltid like greit å takle at mor har noe som er kulere enn det de har...

Giv mig en blomst, mens jeg lever

Giv mig en blomst, mens jeg lever,

og øjet kan frydes derved!

Mit øje ej skuer de blomster,

du lægger på kisten ned.


Giv mig et smil, mens jeg lever,

kom mod mig forstående mild!

Når først man har lagt mig i graven,

så trænger jeg ikke dertil.


Elsk mig, imedens jeg lever,

og hjertet om kærlighed be'r.

Har døden først lukket mit øje,

behøves det ikke mer'!


Græd ikke over min kiste,

de tårer ej bringer mig fred.

Du måtte langt hellere sparet

mig mangen en tåre, jeg græd.


Så stakket er livet hernede,

åh, hvorfor forstår vi dog ej

af sol og af smil at sprede

et væld på hverandres vej.


Ingeborg Næstvedt

I kaffepausen...

En kollega snakker om tantebarna som er tvillinger, gutt og jente. Jenta er den dominerende, og bestemmer alt, passer på og dirigerer. Det er så ille at de til og med må ha dem på hver sin avdeling i barnehagen.
Da kommenter en annen av mine kolleger (som vi forøvrig spøkefullt kaller "Cruella de Vil"): "Ja han blir jo den perfekte ektemann. Ferdig opplært!" Sjefen (mannlig sådan) repliserer tørt: "..så slipper han å gå igjennom den prosessen..." Cruella får vann på mølla: "Ja, vi vil ikke ha noen mann med egne meninger. De skal bare lyde! Vi har ikke behov for noen personlige utspill!"
Dette blir jo selvfølgelig sagt med glimt i øyet, og samtalen går videre om at kvinner ofte er gode organisatorer, og mon tro om ikke dette er "medfødt". Men til slutt sier sjefen (som er enig i "medfødtteorien"): "Men selv om de er aldri så strategiske, så mister de helt kontrollen hvis det er SALG!"

Paint er gøy!

Laila mimrer om første gangen hun brukte pappas datamaskin på jobben, det var en gang i steinalderen (omtrent i 1983 tror jeg). Men den gangen var det bare svart-hvitt...

A til B

Jeg har en bil.

- Nåvel, bil er vel kanskje i sterkeste laget...- men jeg bruker den i alle fall som fremkomstmiddel i flere sammenhenger. Hver dag starter den trofast, og triller meg dit jeg skal. Det er en ordentlig skramlekjerre, litt rust her og der, speilet på førersiden er limt på igjen etter flere forsøk på å fikse det skikkelig, vifta virker bare på trinn 3 og 4, eksosrøret henger og slenger... "Jeg hører når mora di kommer" sier kjæresten til eldstejenta -"skikkelig grom lyd..."

-Vask og polering er det også smått med, var det i fjor en gang,tro? Muligens i forfjor...For ikke å snakke om at i sommer har den blitt brukt til å kjøre stein med. Jeg har et prosjekt på gang med å steinsette bed og andre kanter i hagen . Innsamlingen av stein foregår etter impulsmetoden, dvs at hvis jeg ser noen steiner i en grøft eller på et jorde som jeg syns passer, så stopper jeg, kommanderer eventuelle passasjerer ut for å plukke stein sammen med meg, lemper alt bak i bilen og kjører hjem. Det er ikke så nøye om det følger med litt jord og sand og andre eventualiteter...

-Hagen er blitt fin, den. Det er verre med skramlekjerra. Min kjære, som både er ryddig og ordentlig, sukker oppgitt over tilstanden, og lurer på når jeg skal vaske bilen min. "Tja..." sier jeg, (og her kommer vi til poenget)"-den går da fra A til B, og tilbake igjen også! Det holder for meg!" -hvilket han synes å være noe uenig i. "Jeg skjønner ikke at du orker å kjøre rundt i den kjerra". Jeg poengterer igjen at den går fra A til B, at den starter hver dag, og at jeg kun ser på den som et fremkomstmiddel (og at hvis han synes den er så forferdelig, så kan han jo vaske den selv.)

- Jeg kan jo for såvidt være enig i at jeg burde ha vasket bilen, i alle fall for syns skyld. Men så er det dette med prioriteringer, da. Hvorfor bruke tid på å gjøre noe som er så kjedelig som å vaske bil, når det finnes så mye annet som er mye morsommere. Som for eksempel å fikse i hagen, danse swing, spille trekkspill eller noe sånt. Den går jo fra A til B for svingende!

- Men det som er skikkelig moro, er hvis hans bil (som han vasker, rydder og polerer med jevne mellomrom) av en eller annen grunn må på verksted (faktum er at hans bil er oftere på verksted enn min). "Haha", sier jeg da, "hva hjalp det at du vasket bilen i forrige uke, se hvor den er nå!" og så gnir jeg det godt inn: "MIN møkkete skramlekjerre starter hver dag og går fra A til B. Jeg tror jeg skal kalle bilen min det: A til B. Ja det skal jeg gjøre. Lakke navnet utenpå den med spraylakk skal jeg..." "Du kan bare våge" sier han, "tenk hva naboene, de vi kjenner, postmannen, feieren, svigermor (eller andre som han tror jeg er redd for hva synes om bilen) vil tro!"


- Det er her jeg tror forskjellen ligger. Han bryr seg om hvordan bilen ser ut fordi han tenker på hva alle andre syns. Jeg ser på den som en praktisk ting som skal hjelpe meg i hverdagen: Fiks det som må fikses for at den skal gå (eller bli EU-godkjent), vask sjelden (eller aldri) (gjør noe morsomt i stedet), sett deg inn, vri om nøkkelen og kjør. A til B. Punktum.

Frykt og motivasjon...

Frykt er merkelig. Den gjør at du føler deg lammet, og du tror at du er ute av stand til å møte det du frykter. Men jeg har erfart at når det verste hender, og det til og med blir mye verre enn du hadde fryktet, så klarer du det likevel. Det finnes krefter og ressurser i deg som du ikke vet at du har. Men du henter dem bare fram når det trengs.
Det som er viktig, er at du har noe å slåss for, noe som gjør at du sier til deg selv: "Det er verdt det" Det er det eneste du trenger: Motivasjon til å slåss for å komme seg videre. Å ikke gi opp. Da er det faktisk ikke vanskelig å tenke: Hvis dette tar ti eller femten år, så skal jeg likevel greie det.
Men hvis du ikke har motivasjonen i orden, da vil du heller ikke klare å hente fram de ekstra kreftene du trenger for å komme deg gjennom det du frykter. Noe må være så viktig for deg at du er villig til å klare deg gjennom det. Selv om det tar mye tid og krefter, og du til og med må ofre mye for å holde ut. Når du sier til deg selv: "Nå som det verste har skjedd, så skal jeg i hvert fall ikke gi meg, for jeg er villig til å takle dette for at alt skal bli bedre" - da er det du har motivasjonen i orden. Og det er da du henter fram de eksta kreftene.

Banandekorering

Det er mye en kan finne på, for eksempel å dekorere bananer. Anbefales hvis du går tom for ideer... hentet fra Espen Iversens blogg

Filosofi og andre viktige ting.

Hva er egentlig filosofi?

"Spør man en filosof om hva filosofi er, vil man godt kunne få det kryptiske svaret at «filosofi er kunsten å gjøre det forståelige uforståelig, og det uforståelige forståelig.» Filosofiens oppgave er å stille abstrakte, grunnleggende og sannhetssøkende spørsmål, samt å forsøke å finne universielle svar på spørsmålene. Filosofiens søken etter Sannhet er noe som skjelner filosofien fra mange beslektede områder innenfor menneskets tanker."

Men hva er Sannhet?

Definer først Sannhet, så kan du begynne å filosofere.Men først må du filosofere deg fram til hva som er Sannhet.

Festivalmoro...

Samboeren hadde vært på festival, og i en av bodene fant han noen morosaker som var laget av tre. Han kjøpte noe av dette og ga til jentene. Yngstejenta hadde også vært på festivalen noen dager tidligere sammen med søsteren sin, og etter å ha prøvd ut alle tingene, kommer det fra henne: "Jeg fant ikke den plankebutikken da jeg var der, jeg..."

Sommerferiesyndromet...

Vi sitter i kjellerstua og ser på nyheter mens de tre håpefulle døtrene ser på en film oppe i første etasje. Den eldste jenta (16) setter filmen på pause og går på do. Idèt dodøra går igjen, roper den yngste (8): "Gå på do for meg også da!" Mye latter, og joda, hun skulle gå på do for henne...
Etter en lang stund kommer hun inn i stua igjen, og den yngste, som er blitt lei av å vente, sier furtent: "Du bruker alltid så lang tid på do, altså, jeg kjeder meg av å vente på deg!" ...hvorpå den eldste svarer tørt: "Det er din egen skyld - jeg gikk jo på do for deg også..."

Navnet mitt

Her kan du lese opprinnelse og betydning av navnet mitt: Laila
Dette er en side hvor du finner betydningen av veldig mange navn.

Lim

Det kan ikke repareres
For det er
knust
Og sånt lim finnes ikke
nesten
Men kanskje det finnes noen
som har litt lim
til overs
ett sted
Som jeg kan få litt av
For det limet heter
Kjærlighet

Skrevet av Laila i 1992

Livet...

Dette er en blogg om livet.
For det skjer så mye. Jeg tenker mye.
Her kommer mye forskjellig tror jeg. Jeg vet ikke helt enda. Men av og til må jeg bare skrive.