Blomkål

Mor strener gjennom kjellerstua.
Og tenker i forbifarten: Det er bare hjemme hos oss det kan ligge en blomkål på tastaturet til samboerens PC. Og attpåtil se ut som om den hører hjemme der...

Presisering er viktig...

Som tidligere fortalt pleier samboeren min og mellomste dattera (15) å småsloss litt i all fordragelighet.
Idag, da vi var ferdige med å spise middag og gikk fra bordet, begynte de igjen. Mor i huset (meg selv) blir av og til litt lei av dette, og prøvde derfor å snakke dem litt til rette idet hun gikk inn på kjøkkenet:

Mor: Hei dere to gærninger! Ikke slå! Ikke spark! Ikke klyp! (snur seg og går inn på kjøkkenet med tallerkenen)
Samboer og 15-åring: OK, da... (liten pause)
Samboer: AAUU!!!
Mor: (kommer inn fra kjøkkenet igjen) Hva NÅ da? (oppgitt)
15-åring: ("uskyldig") Du sa ikke noe om tramping...

Den store salatbønnejakten

Mor i huset(dvs meg selv), har startet et nytt forsett med å bytte ut brødskivene til lunsjen på jobben med salat. For å variere litt, og for at det visstnok er sunt, hadde da den før nevnte mor kjøpt inn en boks med salatbønner. En sånn boks rekker til flere omganger med salat, så den var blitt satt i kjøleskapet med lokk på.
Det var igjen nok til en porsjon til, og mor kommer glad og fornøyd - (eller så glad og fornøyd som det går an for mor tidlig på morgenen), åpner kjøleskapsdøra og strekker fram hånden...
Men hvor er salatbønnene??? HVEM i huleste har knabbet dem? Stor leteaksjon, som innebærer kjappe og brutale forhør av alle tilgjengelige familiemedlemmer, dvs tenåringsdatter 1 og minstejenta. Begge blånekter, den eldste er under størst mistanke, for hun prøver alltid å være så sunn hele tiden. Minstejenta ser ut som et stort spørsmålstegn, og sier at hun ikke vet hva sånne salatbønner er. Så den eldste blir med på leteaksjonen (sikkert for å prøve å riste av seg mistanken), og til slutt finner vi dem. Bønnene er i matsøpla (miljøvennlig tyv?) og boksen i kurven der vi samler glass og metall. Tenåringsjente 1 bedyrer at det ikke er hun som har gjort det, og sier at hvis hun hadde tatt dem, da hadde hun spist dem, og ikke kastet dem. Hvilket mor ikke betviler.
Fordi mor er så glad og fornøyd om morgenen (!), og fordi en viktig ingrediens er borte fra dagens lunsj, blir mors samboer oppringt, med spørsmål om han muligens har kastet salatbønner som er helt fine. Han bruker nemlig av og til å raide kjøleskapet og kaste alt han finner mistenkelig. Samboeren aner den spisse morgentonen, og blånekter han også, pluss at han også påstår at han ikke vet hva salatbønner er. Så da så.
Tenåringsdatter 2, som har dratt tidligere på skolen, blir også forhørt etter alle kunstens (grusomme) regler da hun kommer hjem fra skolen. Hun er ikke under like stor mistanke som de andre, for hun viser ikke store tegn til hverken å være sunn eller å ville rydde i kjøleskapet. Hun blånekter også. Og vet heller ikke hva salatbønner er. Så til slutt må mor bare gi opp å finne ut hvem tyven er, og begynner å tro at det bor noen her i huset som ikke hun vet om. Som kaster salatbønner.

Inntil en gryende mistanke begynner å melde seg...

På bakgrunn av denne mistanken blir derfor samboeren, da han dukker opp i stua senere på kvelden etter å ha vært på et arrangement, forhørt etter mer forfinede metoder:

Mor (innsmigrende): "Du samboer"
Samboer (intetanende): "Ja, kjære"
Mor: "Du husker den boksen jeg spurte etter i dag tidlig."
Samboer: (blir på vakt, og ser ut som om han har kommet på noe) : "Eh...nja, hva var det dét var igjen?" (ror og ser skyldig ut)
Mor (smiler avvæpnende): "Du vet den boksen som det var salatbønner i"
Samboer (skjønner at bomben ikke kommer til å gå av): "Var det den boksen som sto i øverste hylle i kjøleskapet?"
Mor (skjønner at en tilståelse er nær, og smiler derfor enda mer avvæpnende): "Ja, den, ja"
Samboer (smiler fåret og skjønner at han er avslørt): "Jeg prøvde å gi det til katta i dag tidlig. Men hun ville ikke ha det..."

Det var da mor falt om på sofaen i vill latter. Det gjorde alle tre døtrene også...

(Til hans forsvar så pleier kattematen å stå omtrent der. Men jeg synes kanskje han burde ha fattet mistanke når han så innholdet, da)

Så for den som lurte på det: Katter liker ikke salatbønner!

Yrkesveiledning...

Scenen er kjøkkenet på søndag formiddag, og det er min eldste håpefulle (16, snart 17) og jeg som står og småprater. Jeg holder på med å rydde, og hun smører på mat til kjæresten som ikke er helt i form etter lørdagskvelden...
Mens hun står der og ordner i stand til ham, sier hun:
-"Du mamma, jeg synes det er så koselig å gjøre sånn at folk blir glad, jeg. Det kunne jeg tenke meg å jobbe med."
-"Ja da får du bli komiker da", sier jeg
-"Nei, jeg mener ikke sånn, jeg mener å gjøre ting for folk sånn at de har det bra og blir glade!"
Jeg blir selvfølgelig stolt og glad og tenker at, Gud, har jeg greid å lære henne noe riktig likevel, da. Derfor sier jeg oppmuntrende:
-" Ja, men det er da ikke for sent å gjøre noen med det," (hun går jo bare i 2.videregående)-"det trengs jo folk i omsorgsyrker i massevis!"
Hun drar litt på det, og svarer: "Jo, men jeg har ikke lyst å følge folk på do og å skifte bleier på dem og sånn"-"Nei, det kan jeg jo forstå", sier jeg. "-men det er vel ikke alle sånne jobber der folk har behov for så mye stell. Du får prøve å tenke ut en jobb der du slipper å gjøre sånt, da."
Da ble det stille en lang stund. Jeg kunne formelig høre hvordan hun tenkte. Så kommer det, etter en lang pause: "Du, mamma, jeg tror jeg må bli Julenissen, jeg..."

Sikkert bevis...

Samboeren og mellomste dattera (15) har det med å småsloss litt (på vennskapelig vis). Tidligere idag var de igang igjen, og etterhvert endte det med at de diskuterte (lattermildt) hvem som hadde begynt:

15-åringen: "Du begynte!"
Samboeren min: "Nei du begynte!"
15-åringen: "Nei, du!"
Samboeren min: "Du!"
15-åringen: "Det var du, jeg kan bevise det!"
Samboeren min (tvilende): "Å?"
15-åringen: "Jo, for du ble født først!"

Min siste gadget!

Jeg har kjøpt meg ny mobil, og med den fulgte en bluetooth-høyttaler...Det var noe for mor, ja...
Begge mine to tenåringsdøtre er nå grønne av misunnelse...
Det er ikke alltid like greit å takle at mor har noe som er kulere enn det de har...

A til B

Jeg har en bil.

- Nåvel, bil er vel kanskje i sterkeste laget...- men jeg bruker den i alle fall som fremkomstmiddel i flere sammenhenger. Hver dag starter den trofast, og triller meg dit jeg skal. Det er en ordentlig skramlekjerre, litt rust her og der, speilet på førersiden er limt på igjen etter flere forsøk på å fikse det skikkelig, vifta virker bare på trinn 3 og 4, eksosrøret henger og slenger... "Jeg hører når mora di kommer" sier kjæresten til eldstejenta -"skikkelig grom lyd..."

-Vask og polering er det også smått med, var det i fjor en gang,tro? Muligens i forfjor...For ikke å snakke om at i sommer har den blitt brukt til å kjøre stein med. Jeg har et prosjekt på gang med å steinsette bed og andre kanter i hagen . Innsamlingen av stein foregår etter impulsmetoden, dvs at hvis jeg ser noen steiner i en grøft eller på et jorde som jeg syns passer, så stopper jeg, kommanderer eventuelle passasjerer ut for å plukke stein sammen med meg, lemper alt bak i bilen og kjører hjem. Det er ikke så nøye om det følger med litt jord og sand og andre eventualiteter...

-Hagen er blitt fin, den. Det er verre med skramlekjerra. Min kjære, som både er ryddig og ordentlig, sukker oppgitt over tilstanden, og lurer på når jeg skal vaske bilen min. "Tja..." sier jeg, (og her kommer vi til poenget)"-den går da fra A til B, og tilbake igjen også! Det holder for meg!" -hvilket han synes å være noe uenig i. "Jeg skjønner ikke at du orker å kjøre rundt i den kjerra". Jeg poengterer igjen at den går fra A til B, at den starter hver dag, og at jeg kun ser på den som et fremkomstmiddel (og at hvis han synes den er så forferdelig, så kan han jo vaske den selv.)

- Jeg kan jo for såvidt være enig i at jeg burde ha vasket bilen, i alle fall for syns skyld. Men så er det dette med prioriteringer, da. Hvorfor bruke tid på å gjøre noe som er så kjedelig som å vaske bil, når det finnes så mye annet som er mye morsommere. Som for eksempel å fikse i hagen, danse swing, spille trekkspill eller noe sånt. Den går jo fra A til B for svingende!

- Men det som er skikkelig moro, er hvis hans bil (som han vasker, rydder og polerer med jevne mellomrom) av en eller annen grunn må på verksted (faktum er at hans bil er oftere på verksted enn min). "Haha", sier jeg da, "hva hjalp det at du vasket bilen i forrige uke, se hvor den er nå!" og så gnir jeg det godt inn: "MIN møkkete skramlekjerre starter hver dag og går fra A til B. Jeg tror jeg skal kalle bilen min det: A til B. Ja det skal jeg gjøre. Lakke navnet utenpå den med spraylakk skal jeg..." "Du kan bare våge" sier han, "tenk hva naboene, de vi kjenner, postmannen, feieren, svigermor (eller andre som han tror jeg er redd for hva synes om bilen) vil tro!"


- Det er her jeg tror forskjellen ligger. Han bryr seg om hvordan bilen ser ut fordi han tenker på hva alle andre syns. Jeg ser på den som en praktisk ting som skal hjelpe meg i hverdagen: Fiks det som må fikses for at den skal gå (eller bli EU-godkjent), vask sjelden (eller aldri) (gjør noe morsomt i stedet), sett deg inn, vri om nøkkelen og kjør. A til B. Punktum.

Festivalmoro...

Samboeren hadde vært på festival, og i en av bodene fant han noen morosaker som var laget av tre. Han kjøpte noe av dette og ga til jentene. Yngstejenta hadde også vært på festivalen noen dager tidligere sammen med søsteren sin, og etter å ha prøvd ut alle tingene, kommer det fra henne: "Jeg fant ikke den plankebutikken da jeg var der, jeg..."

Sommerferiesyndromet...

Vi sitter i kjellerstua og ser på nyheter mens de tre håpefulle døtrene ser på en film oppe i første etasje. Den eldste jenta (16) setter filmen på pause og går på do. Idèt dodøra går igjen, roper den yngste (8): "Gå på do for meg også da!" Mye latter, og joda, hun skulle gå på do for henne...
Etter en lang stund kommer hun inn i stua igjen, og den yngste, som er blitt lei av å vente, sier furtent: "Du bruker alltid så lang tid på do, altså, jeg kjeder meg av å vente på deg!" ...hvorpå den eldste svarer tørt: "Det er din egen skyld - jeg gikk jo på do for deg også..."