Sikkert bevis...

Samboeren og mellomste dattera (15) har det med å småsloss litt (på vennskapelig vis). Tidligere idag var de igang igjen, og etterhvert endte det med at de diskuterte (lattermildt) hvem som hadde begynt:

15-åringen: "Du begynte!"
Samboeren min: "Nei du begynte!"
15-åringen: "Nei, du!"
Samboeren min: "Du!"
15-åringen: "Det var du, jeg kan bevise det!"
Samboeren min (tvilende): "Å?"
15-åringen: "Jo, for du ble født først!"

I kaffepausen...

En av damene på jobben er nettopp ferdig å bygge hus,og det koster jo sine kroner,det vet alle som har prøvd det. Alle kaster seg inn i samtalen og klager over den høye renta, det dyre billånet, matprisene, og hvorfor i h.... er bensinprisen så høy?! Sjefen bidrar også med sitt: " Ja i år har prisene gått skikkelig opp på dissa kjerringene!"

Jaja, han har jo fått seg ny dame i våres, der det fulgte med mine barn og dine barn, ny bil og nytt hus, ny svigermor og til og med ny bikkje. Så han vet vel hva det koster for ei kjerring han.

Vi andre som er usikker på prisen, kan jo ta testen for å se hvor mange geiter vi er verdt... selv ble jeg et dugandes koneemne, ja...

Tenk over det...

I fengsel: oppholder du deg mesteparten av tiden i en celle på 3x4m.
På jobb: oppholder du deg mesteparten av tiden i et rom på 3x2m.

I fengsel: får du 3 måltider om dagen.
På jobb: får du en pause til ett måltid, og det må du betale selv.

I fengsel: får du kortere straff om du oppfører deg bra.
På jobb: blir du belønnet med mer arbeid dersom du gjør en god jobb.

I fengsel: låser vaktene opp og igjen alle dørene.
På jobb: må du selv bære rundt på et kort for å låse opp alle dørene.

I fengsel: kan du se på TV og spille spill.
På jobb: får du fyken om du ser på TV og spiller spill.

I fengsel: har du ditt eget toalett.
På jobb: må du dele med en idiot som pisser på setet.

I fengsel: kan din familie komme på besøk.
På jobb: får du ikke engang prate med din familie.


I fengsel: er alle kostnader tatt hånd om av skattebetalerene, ingen jobb er nødvendig.
På jobb: må du selv betale for å komme til og fra jobben, for så å betale skatt til alle innsatte.

I fengsel: må du leve med sadistiske fangevoktere.
På jobb: kalles de sjefer.

Ha en fin dag på jobben...



(denne fikk jeg på mail en gang for lenge siden, vet ikke hvem som har fundert ut dette...)

Bitches!

Jeg fordrar ikke kvinnfolk som absolutt må være bitcher hele tida! De ødelegger for de av oss som ikke er sånn!

De bare forlanger og forlanger, og skal ikke gi noe igjen, nei. Det er akkurat som om de må "straffe" hele den mannlige delen av befolkningen for alt det gale de har gjort og muligens kunne komme til å gjøre. De vil styre alt, hvem han får lov å snakke med, hvilke klær han skal ha på, hvor mye husarbeid han skal gjøre, hvilke av hans venner som hun godtar, om katta får ligge i sofaen osv. osv. Og rakker ned på ham til venninnene sine, og gjerne til familien sin og svigermor også hvis hun kan få det til.

Og vet du hva som er verst med alt dette? Det er at hvis en mann gjør alt dette mot en dame, så blir han kalt en psykopat, og hun får medfølelse og kan anmelde ham for psykisk terror. Mens hun kan bare gjøre det uten at noen reagerer.

Grrrrr...

(off...nå er Laila sint..)

I kaffepausen...

Samtalen handler om den øverste ledelsen, og en av dem er i ferd med å gå av med pensjon. Han blir betegnet som nokså stiv, ja til og med sosial uintelligent. Min kollega, "Cruellea de Vil", har selvfølgelig også en mening om saken: " Han har ikke sosiale antenner i det hele tatt! De har blitt klippet av ved fødselen!"

Min siste gadget!

Jeg har kjøpt meg ny mobil, og med den fulgte en bluetooth-høyttaler...Det var noe for mor, ja...
Begge mine to tenåringsdøtre er nå grønne av misunnelse...
Det er ikke alltid like greit å takle at mor har noe som er kulere enn det de har...

Giv mig en blomst, mens jeg lever

Giv mig en blomst, mens jeg lever,

og øjet kan frydes derved!

Mit øje ej skuer de blomster,

du lægger på kisten ned.


Giv mig et smil, mens jeg lever,

kom mod mig forstående mild!

Når først man har lagt mig i graven,

så trænger jeg ikke dertil.


Elsk mig, imedens jeg lever,

og hjertet om kærlighed be'r.

Har døden først lukket mit øje,

behøves det ikke mer'!


Græd ikke over min kiste,

de tårer ej bringer mig fred.

Du måtte langt hellere sparet

mig mangen en tåre, jeg græd.


Så stakket er livet hernede,

åh, hvorfor forstår vi dog ej

af sol og af smil at sprede

et væld på hverandres vej.


Ingeborg Næstvedt

I kaffepausen...

En kollega snakker om tantebarna som er tvillinger, gutt og jente. Jenta er den dominerende, og bestemmer alt, passer på og dirigerer. Det er så ille at de til og med må ha dem på hver sin avdeling i barnehagen.
Da kommenter en annen av mine kolleger (som vi forøvrig spøkefullt kaller "Cruella de Vil"): "Ja han blir jo den perfekte ektemann. Ferdig opplært!" Sjefen (mannlig sådan) repliserer tørt: "..så slipper han å gå igjennom den prosessen..." Cruella får vann på mølla: "Ja, vi vil ikke ha noen mann med egne meninger. De skal bare lyde! Vi har ikke behov for noen personlige utspill!"
Dette blir jo selvfølgelig sagt med glimt i øyet, og samtalen går videre om at kvinner ofte er gode organisatorer, og mon tro om ikke dette er "medfødt". Men til slutt sier sjefen (som er enig i "medfødtteorien"): "Men selv om de er aldri så strategiske, så mister de helt kontrollen hvis det er SALG!"

Paint er gøy!

Laila mimrer om første gangen hun brukte pappas datamaskin på jobben, det var en gang i steinalderen (omtrent i 1983 tror jeg). Men den gangen var det bare svart-hvitt...

A til B

Jeg har en bil.

- Nåvel, bil er vel kanskje i sterkeste laget...- men jeg bruker den i alle fall som fremkomstmiddel i flere sammenhenger. Hver dag starter den trofast, og triller meg dit jeg skal. Det er en ordentlig skramlekjerre, litt rust her og der, speilet på førersiden er limt på igjen etter flere forsøk på å fikse det skikkelig, vifta virker bare på trinn 3 og 4, eksosrøret henger og slenger... "Jeg hører når mora di kommer" sier kjæresten til eldstejenta -"skikkelig grom lyd..."

-Vask og polering er det også smått med, var det i fjor en gang,tro? Muligens i forfjor...For ikke å snakke om at i sommer har den blitt brukt til å kjøre stein med. Jeg har et prosjekt på gang med å steinsette bed og andre kanter i hagen . Innsamlingen av stein foregår etter impulsmetoden, dvs at hvis jeg ser noen steiner i en grøft eller på et jorde som jeg syns passer, så stopper jeg, kommanderer eventuelle passasjerer ut for å plukke stein sammen med meg, lemper alt bak i bilen og kjører hjem. Det er ikke så nøye om det følger med litt jord og sand og andre eventualiteter...

-Hagen er blitt fin, den. Det er verre med skramlekjerra. Min kjære, som både er ryddig og ordentlig, sukker oppgitt over tilstanden, og lurer på når jeg skal vaske bilen min. "Tja..." sier jeg, (og her kommer vi til poenget)"-den går da fra A til B, og tilbake igjen også! Det holder for meg!" -hvilket han synes å være noe uenig i. "Jeg skjønner ikke at du orker å kjøre rundt i den kjerra". Jeg poengterer igjen at den går fra A til B, at den starter hver dag, og at jeg kun ser på den som et fremkomstmiddel (og at hvis han synes den er så forferdelig, så kan han jo vaske den selv.)

- Jeg kan jo for såvidt være enig i at jeg burde ha vasket bilen, i alle fall for syns skyld. Men så er det dette med prioriteringer, da. Hvorfor bruke tid på å gjøre noe som er så kjedelig som å vaske bil, når det finnes så mye annet som er mye morsommere. Som for eksempel å fikse i hagen, danse swing, spille trekkspill eller noe sånt. Den går jo fra A til B for svingende!

- Men det som er skikkelig moro, er hvis hans bil (som han vasker, rydder og polerer med jevne mellomrom) av en eller annen grunn må på verksted (faktum er at hans bil er oftere på verksted enn min). "Haha", sier jeg da, "hva hjalp det at du vasket bilen i forrige uke, se hvor den er nå!" og så gnir jeg det godt inn: "MIN møkkete skramlekjerre starter hver dag og går fra A til B. Jeg tror jeg skal kalle bilen min det: A til B. Ja det skal jeg gjøre. Lakke navnet utenpå den med spraylakk skal jeg..." "Du kan bare våge" sier han, "tenk hva naboene, de vi kjenner, postmannen, feieren, svigermor (eller andre som han tror jeg er redd for hva synes om bilen) vil tro!"


- Det er her jeg tror forskjellen ligger. Han bryr seg om hvordan bilen ser ut fordi han tenker på hva alle andre syns. Jeg ser på den som en praktisk ting som skal hjelpe meg i hverdagen: Fiks det som må fikses for at den skal gå (eller bli EU-godkjent), vask sjelden (eller aldri) (gjør noe morsomt i stedet), sett deg inn, vri om nøkkelen og kjør. A til B. Punktum.

Frykt og motivasjon...

Frykt er merkelig. Den gjør at du føler deg lammet, og du tror at du er ute av stand til å møte det du frykter. Men jeg har erfart at når det verste hender, og det til og med blir mye verre enn du hadde fryktet, så klarer du det likevel. Det finnes krefter og ressurser i deg som du ikke vet at du har. Men du henter dem bare fram når det trengs.
Det som er viktig, er at du har noe å slåss for, noe som gjør at du sier til deg selv: "Det er verdt det" Det er det eneste du trenger: Motivasjon til å slåss for å komme seg videre. Å ikke gi opp. Da er det faktisk ikke vanskelig å tenke: Hvis dette tar ti eller femten år, så skal jeg likevel greie det.
Men hvis du ikke har motivasjonen i orden, da vil du heller ikke klare å hente fram de ekstra kreftene du trenger for å komme deg gjennom det du frykter. Noe må være så viktig for deg at du er villig til å klare deg gjennom det. Selv om det tar mye tid og krefter, og du til og med må ofre mye for å holde ut. Når du sier til deg selv: "Nå som det verste har skjedd, så skal jeg i hvert fall ikke gi meg, for jeg er villig til å takle dette for at alt skal bli bedre" - da er det du har motivasjonen i orden. Og det er da du henter fram de eksta kreftene.