Yrkesveiledning...

Scenen er kjøkkenet på søndag formiddag, og det er min eldste håpefulle (16, snart 17) og jeg som står og småprater. Jeg holder på med å rydde, og hun smører på mat til kjæresten som ikke er helt i form etter lørdagskvelden...
Mens hun står der og ordner i stand til ham, sier hun:
-"Du mamma, jeg synes det er så koselig å gjøre sånn at folk blir glad, jeg. Det kunne jeg tenke meg å jobbe med."
-"Ja da får du bli komiker da", sier jeg
-"Nei, jeg mener ikke sånn, jeg mener å gjøre ting for folk sånn at de har det bra og blir glade!"
Jeg blir selvfølgelig stolt og glad og tenker at, Gud, har jeg greid å lære henne noe riktig likevel, da. Derfor sier jeg oppmuntrende:
-" Ja, men det er da ikke for sent å gjøre noen med det," (hun går jo bare i 2.videregående)-"det trengs jo folk i omsorgsyrker i massevis!"
Hun drar litt på det, og svarer: "Jo, men jeg har ikke lyst å følge folk på do og å skifte bleier på dem og sånn"-"Nei, det kan jeg jo forstå", sier jeg. "-men det er vel ikke alle sånne jobber der folk har behov for så mye stell. Du får prøve å tenke ut en jobb der du slipper å gjøre sånt, da."
Da ble det stille en lang stund. Jeg kunne formelig høre hvordan hun tenkte. Så kommer det, etter en lang pause: "Du, mamma, jeg tror jeg må bli Julenissen, jeg..."