torsdag 9. september 2010

Om å leve...

Jeg har fått ett kompliment. Jeg tror kanskje det er det beste noen har sagt til meg på lenge.

Her skal du få høre hva hun sa etter at hun besøkte meg, -eller rettere sagt, sendte meg på melding (hun hadde tidligere samme dag vært på besøk hos flere i samme ærend som hos meg): '-Heimen din bobler av aktivitet - de andre heimene var som utstillingshus...'

Vet du hva, jeg tror at en hel del mennesker ville blitt fornærmet hvis noen sa det samme til dem. For de er så opptatt av å vise verden hvor bra de er og hvor flott hus de har, for ikke å snakke om bilen og klærne. Men jeg ringte henne og takket for det hun skrev, og sa at det høres ut som mitt hus, ja!

Vi snakket litt sammen, og begge to var like forundret over hvordan folk greier å ha det strøkent til enhver tid. Og ha alt likt av interiør og samme stil på bilder og duker og puter. Jeg  for eksempel, holder på med noe hele tiden, og kan ikke rydde bort alt mellom hver gang, for jeg blir ikke ferdig med det jeg holder på med før noe annet står på tapetet. Og møblene og putene og dukene mine er litt av hvert forskjellig. Og vi lurte på -hvor gjør de av alle tingene sine - tegnesakene til ungene, bladet eller avisa du leser på, boka, papirarbeidet, eller malersakene, eller...? Det ligger aldri noe framme. Eller holder de ikke på med noe? Det ser ikke sånn ut i hvert fall. Til slutt kom vi fram til en ting: Det er faktisk det som er hobbyen deres - å holde det ryddig og strøkent og en perfekt fasade...

Og det verste er hvis du kommer uanmeldt hjem til sånne folk, og de straks begynner å unnskylde seg for 'rotet' og børster bort et støvfnugg eller flytter på en lysestake som ikke står i rett posisjon på salongbordet. Eller noe. Det er jo så sterilt der at en ikke kan røre seg.


Jeg fikk forresten et annet kompliment for noen uker siden, det var en kamerat av dattera mi, han er 18 år. Han skulle på besøk til henne, og kom litt tidligere enn henne, for hun var på jobb. Så jeg inviterte ham inn i stua og vi satt og pratet. Han har jo vært hos oss tidligere, men mens vi satt der, så han seg rundt, og sa: 'Laila, det er veldig fullt her hos deg, men veldig koselig!'

Ja, takke meg til å leve.  Og ha det koselig. Jeg har en kjøleskapsmagnet med et ordtak som jeg fant for noen år siden, den passer godt:

- A clean house is a sign of a wasted life...

5 kommentarer:

veimat.bloggnorge.com sa...

Tja, her har vi det pyntelig en gang i måneden, ellers så strever vi med å holde unna glitter og tegnesaker, bakeutstyr, skoleutstyr, og en mange ting jeg ikke fatter hvor folk gjør av... Men vi har det bra, og har alltid en klem, et fang, et øre eller et tøyseord til barna...

Fin blogg du har, forresten :)

Laila sa...

Takk for det du :) jeg skriver altfor sjelden innpå her nå om dagen, men dann og vann legger jeg ut litt :)
Godt å høre at det ikke er bare meg som ikke forstår hvor alle gjør av alt...

karenmarenmette sa...

Åhh kor herlig.. Kjenner meg veldig igjen i denne teksten. Har fått høyre av folk som kjem innom at det er så varmt, lunt og heimekoselig heime hos oss. Folk føler seg vel og heime med ein gong dei kjem inn døra, sjølv omdet ligg hobbyting frå gårsdagens prosjekt på spisebordet, masse blad, bøker og magasin eg "held på å lese" i enden av sofaen, post og regningar på kjøkkenøya... Det er ti tusen gongar bedre enn "å så reint, fint og trendy det var her.." Trur at det gjeld å leve, og vere levande, ikkje vere opptatt av å ha det reint og fint.. Vi er så opptatt av å vere flinke at vi gløymer at det viktigaste er å ha det godt.. Takk for ein fin blogg, Laila :) Følger med vidare..

Laila sa...

@karenmarenmette: Hei og takk for hyggelige kommentarer. Hyggelig at du vil følge med her, skriver egentlig nokså sjelden i bloggen for tiden, men av og til hender det jeg kommer på noe som jeg vil dele med verden... :)

Anonym sa...

Jeg har en veldig god blogg, men jeg er ny i denne bloggverdenen. Jeg håper dere vil gå inn se på den !! :)

http://glederogutfordringer.blogg.no/