Den store salatbønnejakten

Mor i huset(dvs meg selv), har startet et nytt forsett med å bytte ut brødskivene til lunsjen på jobben med salat. For å variere litt, og for at det visstnok er sunt, hadde da den før nevnte mor kjøpt inn en boks med salatbønner. En sånn boks rekker til flere omganger med salat, så den var blitt satt i kjøleskapet med lokk på.
Det var igjen nok til en porsjon til, og mor kommer glad og fornøyd - (eller så glad og fornøyd som det går an for mor tidlig på morgenen), åpner kjøleskapsdøra og strekker fram hånden...
Men hvor er salatbønnene??? HVEM i huleste har knabbet dem? Stor leteaksjon, som innebærer kjappe og brutale forhør av alle tilgjengelige familiemedlemmer, dvs tenåringsdatter 1 og minstejenta. Begge blånekter, den eldste er under størst mistanke, for hun prøver alltid å være så sunn hele tiden. Minstejenta ser ut som et stort spørsmålstegn, og sier at hun ikke vet hva sånne salatbønner er. Så den eldste blir med på leteaksjonen (sikkert for å prøve å riste av seg mistanken), og til slutt finner vi dem. Bønnene er i matsøpla (miljøvennlig tyv?) og boksen i kurven der vi samler glass og metall. Tenåringsjente 1 bedyrer at det ikke er hun som har gjort det, og sier at hvis hun hadde tatt dem, da hadde hun spist dem, og ikke kastet dem. Hvilket mor ikke betviler.
Fordi mor er så glad og fornøyd om morgenen (!), og fordi en viktig ingrediens er borte fra dagens lunsj, blir mors samboer oppringt, med spørsmål om han muligens har kastet salatbønner som er helt fine. Han bruker nemlig av og til å raide kjøleskapet og kaste alt han finner mistenkelig. Samboeren aner den spisse morgentonen, og blånekter han også, pluss at han også påstår at han ikke vet hva salatbønner er. Så da så.
Tenåringsdatter 2, som har dratt tidligere på skolen, blir også forhørt etter alle kunstens (grusomme) regler da hun kommer hjem fra skolen. Hun er ikke under like stor mistanke som de andre, for hun viser ikke store tegn til hverken å være sunn eller å ville rydde i kjøleskapet. Hun blånekter også. Og vet heller ikke hva salatbønner er. Så til slutt må mor bare gi opp å finne ut hvem tyven er, og begynner å tro at det bor noen her i huset som ikke hun vet om. Som kaster salatbønner.

Inntil en gryende mistanke begynner å melde seg...

På bakgrunn av denne mistanken blir derfor samboeren, da han dukker opp i stua senere på kvelden etter å ha vært på et arrangement, forhørt etter mer forfinede metoder:

Mor (innsmigrende): "Du samboer"
Samboer (intetanende): "Ja, kjære"
Mor: "Du husker den boksen jeg spurte etter i dag tidlig."
Samboer: (blir på vakt, og ser ut som om han har kommet på noe) : "Eh...nja, hva var det dét var igjen?" (ror og ser skyldig ut)
Mor (smiler avvæpnende): "Du vet den boksen som det var salatbønner i"
Samboer (skjønner at bomben ikke kommer til å gå av): "Var det den boksen som sto i øverste hylle i kjøleskapet?"
Mor (skjønner at en tilståelse er nær, og smiler derfor enda mer avvæpnende): "Ja, den, ja"
Samboer (smiler fåret og skjønner at han er avslørt): "Jeg prøvde å gi det til katta i dag tidlig. Men hun ville ikke ha det..."

Det var da mor falt om på sofaen i vill latter. Det gjorde alle tre døtrene også...

(Til hans forsvar så pleier kattematen å stå omtrent der. Men jeg synes kanskje han burde ha fattet mistanke når han så innholdet, da)

Så for den som lurte på det: Katter liker ikke salatbønner!