For eksempel har hun en egen mening om det som ungene lager på skolen av julepynt og forskjellig. I denne pynten inngår jo som kjent ofte dorullkjerner. "Nei, fysj og fy, jeg vil ikke ha andres griseri inn i mitt hjem!" sier hun. "Går du kanskje bort til naboen din og tilbyr ham gamle dorullhylser, kanskje?"
Vi andre argumenterer imot, og sier at litt må vi da tåle, og det er jo så søtt det som ungene har laget osv. osv. Men hun holder på sitt, det er ingen nåde der i gården. "Dere får gjøre som dere vil", sier hun -"men hos meg ryker det rett ut igjen!"Dette med dorullkjerner har da følgelig kommet opp med jevne mellomrom i kaffepausen, for vi flirer jo litt av dette. Alle har visst en dorullkjernehistorie tror jeg. I alle fall beklaget en annen kollega seg over at hjemme hos henne er det bare hun som fjerner dorullkjernene fra badet når de er tomme, og at det virker som om at hennes (bedre) halvdel og de tre håpefulle ikke ser disse i det hele tatt. Hun fortalte at hun en gang bare for å teste dette, hadde latt være å ta dem vekk, og bare satt dem langs veggen, pent på rad, og ventet for å se om noen av de andre skulle komme på å ta dem vekk. Og ventet. Og ventet. Det ble fullere og fullere på badet av tomme hylser. Til slutt, etter eks antall uker og måneder, kommer mannen hennes inn i stua fra badet, og sier: "Du, alle disse dorullkjernene som står her - samler vi på dem eller noe...?"
Da ga hun opp og begynte å ta dem ut selv igjen...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar