Fattigdom i Norge er ofte ikke synlig, ihvertfall ikke på samme måte som mange andre steder i verden. Men den er der. Fattigdom i Norge er sosialt ekskluderende og skambelagt. Jeg velger i alle fall å kalle det for fattigdom.Dette er selvopplevd:
Fattigdom, det er når du ikke vet om du har nok penger til mat resten av måneden, og du ikke kan kjøpe det som er sunt for barna dine fordi det er for dyrt. Du later bare som om du liker alt det billigste, og smiler.
Fattigdom, det er når du lar være å spise for at maten skal strekke lenger, og barna ikke skal merke at det snart er slutt på pengene. Du smiler til dem likevel, og sier bare at du ikke er sulten akkurat nå.Fattigdom, det er når du må parkere bilen(som du trenger for å beholde den halve stillingen) når du går bensintom, og må gå resten av veien hjem fra jobben, fordi du ikke får penger før neste dag. Du trenger nemlig de siste tretti kronene til å lage middag til ungene den dagen. Når du da møter en bekjent på veien, sier du bare at du er ute og trimmer. Og smiler til ham samtidig.
Fattigdom, det er når du ikke har råd til å gå til legen, fordi du ikke vet om du klarer å betale egenandelen. Og fordi du vet at legen kommer til å si at du må ta medisiner. Medisin er dyrt. Så du bare lever med plagene dine. Og smiler.Fattigdom, det er når du ser skuffelsen i øynene på barna dine når du må nekte dem å være med på helt vanlige ting som fotball eller andre aktiviteter fordi du ikke har råd. Og du ser at de forstår hvorfor, men de klager ikke over det. Og smiler til deg.
Fattigdom, det er når du ikke vet om du skal la barnet ditt gå i den bursdagen fordi du ikke har råd til å kjøpe en gave. Eller når barnet ditt sier at hun ikke har lyst å gå i bursdag for at du skal slippe å bekymre deg om å kjøpe gave. Men du ser i øynene hennes hvor gjerne hun skulle ha vært der. Hun smiler likevel.Fattigdom, det er når barna dine ikke er "med" i venneflokken. Det er nemlig ikke kult å bruke klær fra bruktbutikk. Og barn er nådeløse. De smiler ikke til ditt barn til trøst, det er det du som må gjøre.
Fattigdom, det er når du ikke kan være med kollegene dine ut for å spise, fordi du ikke har penger til det. Men du sier bare at du har en annen avtale den kvelden som du ikke kan forskyve. Og smiler igjen...
Fattigdom, det er når alt dette går over lang tid og gjør at du føler deg mindre og mindre verdt som menneske. Og du ikke vet om du klare å smile mer.
Jeg har , heldigvis, greid å komme meg ut av denne situasjonen, ved å jobbe hardt for det. Følelsen av mindreverd tar det derimot veldig lang tid å komme over.
Men smilet er der hele tiden likevel...
12 kommentarer:
Det er vanskelig for dem som ikke har vært i situasjonen å virkelig forstå dette. Du gjør det lettere.
Ja dette er sånn jeg opplevde det, og det sitter fremdeles i, for det er bare litt over ett år siden jeg kom meg ut av den situasjonen. Jeg ville aldri trodd at det var så hardt før jeg opplevde det selv. Det aller verste er at det går ut over barna...
Ja, dette er tøft når du står midt opp i det. Jeg har vært der selv, men hadde heldigvis ikke barn hjemme lenger. Heldigvis hadde jeg en snill fastlege som lot meg få slippe å betale egenandel.
Når du kommer over den kneika er det utrolig godt selv om en heller ikke da har mye, men en føler seg rik på ett vis.
En blir ganske ydmyk etter slike opplevelser.
Ja, det er utrolig godt å slippe å tenke så mye på at pengene skal strekke til. Selv om jeg ikke har i overflod nå heller, så har jeg i hvert fall såpass at det går akkurat rundt, og har fast jobb og vet at det kommer inn penger hver måned...
Veldig bra skrevet, og det traff meg så utrolig godt... Klarer meg foreløpig, men er redd det går feil vei mtp. penger...
Kjære lille delfin, jeg håper du ikke trenger å gå igjennom det samme som meg. Ønsker deg alt godt, og trenger du moralsk støtte, eller gode råd, så bare ta kontakt igjen. Og ikke vent med å undersøke hva du har krav på, for det blir verre jo lenger du venter. De aller fleste som kommer i en slik situasjon, ønsker ikke å være i den, og jobber hardt for å komme ut av den.
Jeg kjenner meg igjen, Laila. Flott innlegg. Det er fælt at det er så mye skam knyttet til å ikke ha nok penger.
Hei Virrvarr!
Ja det er jeg helt enig i. Jeg har lest innlegget ditt, og det minner meg om deler av min barndom også, vi hadde ikke akkurat flust.Men ikke helt så ille som deg...
Det er så mange sterke og tankevekkende innlegg rundt om i Bloggeland i dag. Takk for at du delte, det var vondt å lese. Jeg er glad du har kommet deg ut av det og at du deler erfaringen din med andre... det er jeg sikker på betyr mye!
Nå skal jeg inn og grave fram et gammelt innlegg jeg har om den tiden jeg var på mitt fattigste. Ikke så ille som du beskriver, men det lærte meg mye.
Jeg kommer og leser :)
Du rørte meg! Slik var det hos oss også, Jeg var barnet. Jeg sluttet å spise, ville at det skulle være nok til andre. Jeg ville ikke be om penger. Jeg visste så mye mer enn jeg skulle vite. Jeg ønsket så gjerne at mamma og pappa skulle ha det bra.
Fattigdom i vanlige husholdninger i Norge er vanskelig, og veldig tabu. Jeg tror mange sitter på kunnskap og midler som kunne hjulpet andre. Synd vi ikke snakker om det og får hjelp.
Jeg er innimellom redd for at jeg skal få det slik igjen, men jeg er positiv. Jeg håper og tror at det vil være nok i livet mitt nå, Ikke overflod men nok. Ønsker at det går rette veien for dere også nå! Man blir ydmyk ja, og jeg er glad for erfaringen. MEN det gjør så vondt når det står på! Hele barndommen min.
Hjelp til de som har problemer er det heller lite av. Kunne man fått refinansiert et lån og kommet seg ovenpå. Nei, man får ikke lån og ingen hjelp. Selge alt og flytte i et kott for å få sosialhjelp? Noen ganger trenger man bare litt for å tippe alt over i pluss igjen. Her finnes det rom for store forbedringer...Og ikke minst skammen..-Den MÅ bort! Mange tilfeldigheter på samme tid, dødfall feks. Ting som blir ødelagt. Og plutselig er sparepengene borte og man kommer bakpå.
Oj! Her gikk jeg visst varm...men du rørte hjertet mitt! Det var en sterk post! Takk! Sender deg en klem.
Hei Bell4trix!
Takk for (lang) kommentar :)
Jeg tror barna i en sånn situasjon fort skjønner at noe er galt, samme hvor mye en prøver å beskytte dem. Jeg håper at denne bloggedagen ihvertfall kan hjelpe til litt med å belyse problemene.
Legg inn en kommentar