Den store salatbønnejakten

Mor i huset(dvs meg selv), har startet et nytt forsett med å bytte ut brødskivene til lunsjen på jobben med salat. For å variere litt, og for at det visstnok er sunt, hadde da den før nevnte mor kjøpt inn en boks med salatbønner. En sånn boks rekker til flere omganger med salat, så den var blitt satt i kjøleskapet med lokk på.
Det var igjen nok til en porsjon til, og mor kommer glad og fornøyd - (eller så glad og fornøyd som det går an for mor tidlig på morgenen), åpner kjøleskapsdøra og strekker fram hånden...
Men hvor er salatbønnene??? HVEM i huleste har knabbet dem? Stor leteaksjon, som innebærer kjappe og brutale forhør av alle tilgjengelige familiemedlemmer, dvs tenåringsdatter 1 og minstejenta. Begge blånekter, den eldste er under størst mistanke, for hun prøver alltid å være så sunn hele tiden. Minstejenta ser ut som et stort spørsmålstegn, og sier at hun ikke vet hva sånne salatbønner er. Så den eldste blir med på leteaksjonen (sikkert for å prøve å riste av seg mistanken), og til slutt finner vi dem. Bønnene er i matsøpla (miljøvennlig tyv?) og boksen i kurven der vi samler glass og metall. Tenåringsjente 1 bedyrer at det ikke er hun som har gjort det, og sier at hvis hun hadde tatt dem, da hadde hun spist dem, og ikke kastet dem. Hvilket mor ikke betviler.
Fordi mor er så glad og fornøyd om morgenen (!), og fordi en viktig ingrediens er borte fra dagens lunsj, blir mors samboer oppringt, med spørsmål om han muligens har kastet salatbønner som er helt fine. Han bruker nemlig av og til å raide kjøleskapet og kaste alt han finner mistenkelig. Samboeren aner den spisse morgentonen, og blånekter han også, pluss at han også påstår at han ikke vet hva salatbønner er. Så da så.
Tenåringsdatter 2, som har dratt tidligere på skolen, blir også forhørt etter alle kunstens (grusomme) regler da hun kommer hjem fra skolen. Hun er ikke under like stor mistanke som de andre, for hun viser ikke store tegn til hverken å være sunn eller å ville rydde i kjøleskapet. Hun blånekter også. Og vet heller ikke hva salatbønner er. Så til slutt må mor bare gi opp å finne ut hvem tyven er, og begynner å tro at det bor noen her i huset som ikke hun vet om. Som kaster salatbønner.

Inntil en gryende mistanke begynner å melde seg...

På bakgrunn av denne mistanken blir derfor samboeren, da han dukker opp i stua senere på kvelden etter å ha vært på et arrangement, forhørt etter mer forfinede metoder:

Mor (innsmigrende): "Du samboer"
Samboer (intetanende): "Ja, kjære"
Mor: "Du husker den boksen jeg spurte etter i dag tidlig."
Samboer: (blir på vakt, og ser ut som om han har kommet på noe) : "Eh...nja, hva var det dét var igjen?" (ror og ser skyldig ut)
Mor (smiler avvæpnende): "Du vet den boksen som det var salatbønner i"
Samboer (skjønner at bomben ikke kommer til å gå av): "Var det den boksen som sto i øverste hylle i kjøleskapet?"
Mor (skjønner at en tilståelse er nær, og smiler derfor enda mer avvæpnende): "Ja, den, ja"
Samboer (smiler fåret og skjønner at han er avslørt): "Jeg prøvde å gi det til katta i dag tidlig. Men hun ville ikke ha det..."

Det var da mor falt om på sofaen i vill latter. Det gjorde alle tre døtrene også...

(Til hans forsvar så pleier kattematen å stå omtrent der. Men jeg synes kanskje han burde ha fattet mistanke når han så innholdet, da)

Så for den som lurte på det: Katter liker ikke salatbønner!

Yrkesveiledning...

Scenen er kjøkkenet på søndag formiddag, og det er min eldste håpefulle (16, snart 17) og jeg som står og småprater. Jeg holder på med å rydde, og hun smører på mat til kjæresten som ikke er helt i form etter lørdagskvelden...
Mens hun står der og ordner i stand til ham, sier hun:
-"Du mamma, jeg synes det er så koselig å gjøre sånn at folk blir glad, jeg. Det kunne jeg tenke meg å jobbe med."
-"Ja da får du bli komiker da", sier jeg
-"Nei, jeg mener ikke sånn, jeg mener å gjøre ting for folk sånn at de har det bra og blir glade!"
Jeg blir selvfølgelig stolt og glad og tenker at, Gud, har jeg greid å lære henne noe riktig likevel, da. Derfor sier jeg oppmuntrende:
-" Ja, men det er da ikke for sent å gjøre noen med det," (hun går jo bare i 2.videregående)-"det trengs jo folk i omsorgsyrker i massevis!"
Hun drar litt på det, og svarer: "Jo, men jeg har ikke lyst å følge folk på do og å skifte bleier på dem og sånn"-"Nei, det kan jeg jo forstå", sier jeg. "-men det er vel ikke alle sånne jobber der folk har behov for så mye stell. Du får prøve å tenke ut en jobb der du slipper å gjøre sånt, da."
Da ble det stille en lang stund. Jeg kunne formelig høre hvordan hun tenkte. Så kommer det, etter en lang pause: "Du, mamma, jeg tror jeg må bli Julenissen, jeg..."

I kaffepausen...

Denne videoen ble sendt til alle på avdelingen...


...og i matpausen da denne ble kommentert, kommer det fra "Cruella de Vil": "Ja, det var akkurat noe jeg ville kommet til å gjort - helt i min ånd..."

-Det verste er at det tror jeg hun hadde gjort, ja. Selv om hun kjører rundt i bitteliten miniversjon av en bil. Jeg er bombesikker på at hun kunne overkjørt en trailer med den bare på pur f....

Jeg lurer litt på om jeg ikke ville gjort det selv også...er ikke så nøye med bilen, vet du, bare den er kjørbar etterpå...går fra A til B liksom...

Risikotillegg...

Det er mange meninger om den pågående kampanjen politiet har for høyere lønn. Men enkelte politifolk går litt lenger enn andre for å få risikotillegg...
Det spørs om ikke dette er å skyte seg selv i foten, ja...

I kaffepausen...

Jeg har tidligere fortalt om min kollega kalt "Cruella de Vil". Dette oppnavnet har hun fått fordi hun ofte har litt "brutale" meninger om forskjellig.

For eksempel har hun en egen mening om det som ungene lager på skolen av julepynt og forskjellig. I denne pynten inngår jo som kjent ofte dorullkjerner. "Nei, fysj og fy, jeg vil ikke ha andres griseri inn i mitt hjem!" sier hun. "Går du kanskje bort til naboen din og tilbyr ham gamle dorullhylser, kanskje?"

Vi andre argumenterer imot, og sier at litt må vi da tåle, og det er jo så søtt det som ungene har laget osv. osv. Men hun holder på sitt, det er ingen nåde der i gården. "Dere får gjøre som dere vil", sier hun -"men hos meg ryker det rett ut igjen!"

Dette med dorullkjerner har da følgelig kommet opp med jevne mellomrom i kaffepausen, for vi flirer jo litt av dette. Alle har visst en dorullkjernehistorie tror jeg. I alle fall beklaget en annen kollega seg over at hjemme hos henne er det bare hun som fjerner dorullkjernene fra badet når de er tomme, og at det virker som om at hennes (bedre) halvdel og de tre håpefulle ikke ser disse i det hele tatt. Hun fortalte at hun en gang bare for å teste dette, hadde latt være å ta dem vekk, og bare satt dem langs veggen, pent på rad, og ventet for å se om noen av de andre skulle komme på å ta dem vekk. Og ventet. Og ventet. Det ble fullere og fullere på badet av tomme hylser. Til slutt, etter eks antall uker og måneder, kommer mannen hennes inn i stua fra badet, og sier: "Du, alle disse dorullkjernene som står her - samler vi på dem eller noe...?"

Da ga hun opp og begynte å ta dem ut selv igjen...